Sammendrag I vikingtiden (ca. 800–1066) blir tilfanget av skriftlige kilder såpass stort at perioden innleder historisk tid i Norden. Nå ble Norden et ekspansivt område som ble preget av at mange drog ut på tokter til fjerne strøk. Disse menneskene ble kalt vikinger. De både røvet og plyndret, men de drev også fredelig handel, bygde byer, koloniserte store områder og grunnla nye riker. Vikingferdene ble ledet av høvdinger som rådde over profesjonelle krigerfølger med effektive våpen og en krigersk tro. Når mennene var hjemmefra, gjorde kvinnene tradisjonelt mannsarbeid og styrte gårdene. På handelsferder gikk vikingene sammen om å skaffe skip, utrustning, varer og mannskap. Handelen gikk godt, for det var stor etterspørsel etter nordiske varer som pelsverk, hvalrosstenner og jern, og det var fordelaktig for varebyttet at handelsruter mellom Vest-Europa og Midtøsten gikk gjennom Norden, der Birka, Hedeby og Skiringssal var de viktigste handelsplassene. Vikingene var dyktige sjøfolk med gode skip for havseilas og elvetransport. Det var lett å skaffe mannskap, for sterk befolkningsvekst hadde ført til at mange var villige til å reise ut for å finne nytt jordbruksland. Lensoppløsning og indre stridigheter ute i Europa gjorde ekspansjonen lettere. Svenskene drog gjerne østover langs de russiske elvene, mens danskene var i flertall på toktene til Frankerriket og England. Nordmennene seilte helst til øyene i Atlanterhavet. I siste halvdel av vikingtiden oppstod det tre nye riker i Norden: Danmark, Norge og Sverige. Harald Hårfagre var Norges første rikskonge. Han vant en avgjørende seier i Hafrsfjord omkring år 870. Haralds etterfølgere bygde ut kongemakten i stadig strid med danske konger og de mektige ladejarlene i Trøndelag. Det ble opprettet regionale lagting og en ny sjøforsvarsordning, leidangen, og kongene utnevnte egne lokale styringsmenn. Både Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson møtte hard motstand da de prøvde å kristne landet. Etter slaget på Stiklestad ble Olav Haraldsson opphøyd til helgen. Dette styrket både kirken og kongedømmet, og gradvis vant den nye troen fram. Kirken ble ledet av kongen, men den var også en folkekirke. Vi regner vikingtiden som avsluttet med Harald Hardrådes fall i 1066 da han forsøkte å erobre England. Cappelen Undervisning |
