|
|
1. maifeiringen i 1896 Arbeiderbevegelsens årlige mønstringsdag, 1. mai, skildret av en som var med i Oslo i 1896. Fortelleren var ansatt i jernbanen og medlem av fagbevegelsen. (Utdraget er hentet fra Aage Lunde (red.): Arbeidsfolk forteller. Jernbaneminner, Tiden 1962.)
Første gang jeg deltok i et 1.-maitog, var i 1896. Jeg var 15 1/2 år den gangen og var læregutt i statsbanenes verksted i Bispegata i Oslo. Mine brødre var ivrige venstremenn. Venstre var jo den gang, i forhold til tida, et meget radikalt parti med mange gode ting på sitt program, blant annet alminnelig stemmerett for menn. Unionsoppgjøret med Sverige gjorde også sitt. Vi ville ikke være et lydrike. Det skulle ikke være en storebror og en lillebror. Nei, likestilling i unionen, det var også småkårsfolkets krav, og Venstre var partiet som skulle gjennomføre det. Fagorganisasjonen var spredt og svak. LO ble først stiftet i 1899. Typografene var vel de som var nådd lengst i organisasjonen. De hadde også gjennomført en større konflikt i Kristiania i slutten av 1880-åra. Sosialist var et skremmende ord, og det var ikke mange i menigheten den gangen. Ved stortingsvalget i 1894 hadde sosialistene bare ca. 500 stemmer i Kristiania og var uten innflytelse. Men de hadde framtida for seg, og fremragende ledere som Jeppesen, Chr. Holtermann Knudsen, Ludvig Meyer og Oscar Nissen med flere, var navn som både var kjente og forhatte i store kretser, men elsket av den lille flokken som hadde fylket seg rundt dem. For de fleste av disse var nok sosialismen et meget uklart begrep, bare et mål ute i framtida. Statsbanenes verkstedforening, eller rettere sagt, 1. distrikts verkstedforening, hvor jeg var medlem, hadde fått fane, og et musikk-korps var også stiftet. Nå skulle både fanen og musikken være med i 1. mai-toget, og alle medlemmene ble oppfordret til å skofte om ettermiddagen og gå med i toget. Verkstedforeningen hadde dengang fått gjennomført retten for verkstedarbeiderne til å få kjøpe og bære uniform i likhet med det øvrige personalet ved jernbanen. Det var ikke satt fram som noe krav. Å nei, det var nok en meget høflig og underdanig ansøkning til statsbanenes hovedstyre, der det ble framholdt hvor vanskelig det var med klær for arbeiderne, og at det var en æressak for enhver jernbanemann å ha sin uniform. (...) Det var mange av togets deltakere som gikk rett fra arbeidsplassen og til toget. De gikk i sine arbeidsklær, som for del flestes vedkommende var skinnbukse og busserull. Mange hadde ikke fått vasket hverken hender eller ansikt, og de hadde matspannet i handa. Det var ingen ting å si på det. Man måtte skofte minst mulig. Det var tapt fortjeneste å være borte fra arbeidet, og arbeidsgiveren var som regel inderlig forbannet både på dagen og dem som feiret den. Det som var verre enn at folk gikk upyntet i toget, var at mange først hadde nyttet tida til en tur innom Samlaget. Det holdt oppe den dagen som andre dager, og drammen kostet 10 øre og en toddy 25. Bokkøl og bayer fikk man også, alt til en lav pris, og da toget satte seg i bevegelse, så man dessverre at det var mange som hadde inntatt "svingolje". (...) Da tida for avmarsj var kommet, satte toget seg i bevegelse, med det røde flagget, arrangementskomitéen og dagens talere samt et godt musikkorps i spissen. Korpset spilte "Nu dages det brødre, det lysner i øst" eller "Sosialistmarsjen" som den kaltes. Så kom vår forenings tur, og verkstedmusikken spilte opp. Den var nokså ny av dato, og "Defilérmarsjen" av Oscar Borg var dens store og eneste nummer. Ja, korpset gjorde sitt beste, det er sikkert, selv om nok prestasjonen var mer velment enn vellykket, men takt var det. Det sørget tuba og stortromme for, og Martin Slemmestad imponerte svært på kornetten med fine-fine trimulanter som forhøyet effekten. Vi gikk fire mann i bredden, og jeg gikk ved siden av hjuldreier Olsen, eller "Lange Læret" som var hans ekstranavn. Han var den første sosialisten jeg møtte, og han var visstnok også den eneste som offisielt bekjente seg til sosialismen i hele den store verkstedflokken. Han prøvde å så den gode sæd etter evne. Han var lang og tynn som en flaggstang, og det ble sagt at han aldri brukte paraply om det regnet aldri så fælt. Nei, han bare stakk seg på si' mellom regndråpene. Han var en grei kar og snill mot oss læregutter, og det var det ikke alle som var. Togets rute var fra Ankertorget gjennom Torggata og Karl Johans gate fram til Stortinget hvor det skulle gjøres holdt mens en deputasjon gikk inn for å overrekke presidentskapet en resolusjon. Så videre opp Karl Johan og Frederiks gate til Tullinløkka. Her var det reist en talerstol og tribune for sangkor og orkester. På Tullinløkka ble det delt ut trykte sanger, og etter at man var ønsket velkommen av 1. maikomitéens formann, var det sangunderholdning. Det var opptreden av De samvirkende fagforeningers sangkor, og forsamlingen sang med. "Gryr i Norden", Jeppesens kampsang til Marseillaisens ildnende toner, klang for første gang utover plassen. På tribunene sto mange av den gamle garde, både de fire jeg før har nevnt, og Fernanda Nissen, fattigforstander Johnsen, Gjøsteen o.fl. Hvem som holdt hovedtalen, husker jeg ikke. Jeg tror det var Jeppesen. Ja, så var det offisielle programmet for dagen over, men utover kvelden og natta var folkelivet det rådende, og i Arbeidersamfunnet i Torggata og Cirkus i Vika og på mange andre steder, var det dans til klokka 3. Særlig i Cirkus var det liv. Folk var stuet som sild i tønne. Det var lagt golv i manesjen, og to store hornorkestre spilte vekselsvis uten pause, mens støvet hvirvlet og la seg tommetykt på klærne til de dansende. Siden har jeg opplevd mange 1. mai-dager, men denne jeg her har fortalt om, beit seg særlig fast i minnet. Det var jo første gangen jeg var med. Sosialistmarsj Tekst: U.P. Overby Snart dages det, brødre, det lysner i øst, Årtuseners åk på vår nakke ble lagt, Det knaker i samfunnets fuger og bånd;
Oppgaver
Cappelen Undervisning |
