Sammendrag I 1850 var Norge fortsatt et førindustrielt samfunn. Flertallet av befolkningen var knyttet til jordbruk og fiske, og driftsmetodene var i store trekk de samme som før. Fra 1850 til 1900 steg folketallet fra i underkant av 1,5 millioner innbyggere til 2,25 millioner. Befolkningseksplosjonen skyldtes fallende dødelighet, som igjen skyldtes bedre kosthold og at helsevesenet systematisk ble bygd ut. I løpet av femtiårsperioden 1865–1915 utvandret trekvart million nordmenn til USA. Folkevandringen skyldtes både ønsket om å forlate fattige kår i Norge og de mulighetene Amerika bød på. Mange norske emigranter lot seg friste av Midtvesten, der de kunne legge egen jord under plogen. Det var særlig folk fra indre strøk som drog. På grunn av industrialisering og oppgangstider ute i Europa opplevde norsk skipsfart en glansperiode i tiden etter 1850. Da dampskipene tok over stadig større andeler av frakten, fra 1880-årene av, gikk det tilbake med norsk skipsfart. Omleggingen til damp skjedde for alvor først fra århundreskiftet og fram mot første verdenskrig. Den første jernbanestrekningen her til lands, den såkalte Hovedbanen mellom Kristiania og Eidsvoll, ble åpnet i 1854. Den videre jernbaneutbyggingen tok tid, og det tok flere tiår før jernbanenettet ble landsdekkende. I andre halvdel av 1800-tallet ble også dampskipsruter etablert, og post, telegraf og telefon var nye kommunikasjonsmetoder som bandt landsdelene sammen. Den moderne industriens framvekst begynte med tekstilindustri i 1840-årene. Ideer, maskiner, råvarer og fagkunnskap var hentet fra England. Industrialiseringen spredte seg raskt til andre virksomheter, i første omgang til mekaniske verksteder, og etter hvert ble også annen produksjon stadig sterkere mekanisert. Industriens gjennombrudd fikk grunnleggende konsekvenser. Samfunnet ble omdannet til et kapitalistisk klassesamfunn der den enkeltes sosiale status var bestemt av eiendom, inntekt og yrkeskarriere – ikke tildelte rettigheter. De store forandringene i norsk landbruk i andre halvdel av 1800-tallet blir kalt det store hamskiftet. Det var folkeøkningen, den nye industrien, kommunikasjonene og de nye markedene som drev fram de store endringene. Bøndene begynte å selge produktene sine i større grad enn før, og de tok i bruk arbeidsbesparende maskiner. Mekaniseringen gjorde behovet for arbeidskraft mindre, og tallet på husmenn gikk tilbake. Mange bønder satset sterkt på husdyrhold, og i hamskifteperioden ble bøndene knyttet til markedene på en helt annen måte enn tidligere. Moderniseringen krevde kapital og investeringer, og staten sørget for bedre kredittmuligheter. Mot slutten av hundreåret stiftet bøndene sine første interesseorganisasjoner. Cappelen Undervisning |
