Sammendrag 7. juni 1905 erklærte Stortinget at unionen med Sverige var oppløst. Det markerte slutten på en periode med store spenninger mellom de to landene. For å forstå klimaet som hersket, er det nødvendig å se på de nasjonalistiske strømningene i tiden. Med Grunnloven, nasjonalsangen og barnetogene 17. mai støttet toneangivende krefter i Norge opp om nasjonalismen. Grunnlaget for unionen med Sverige var novembergrunnloven fra 1814 og riksakten fra 1815. Riksakten bestemte at Sverige og Norge skulle ha felles konge. At svenskene var de dominerende i unionen, kom til uttrykk ved at utenriksministeren og de fleste tjenestemenn i utenrikstjenesten var svenske. Da parlamentarismen ble praksis i Norge fra midten av 1880-årene, så mange i Sverige på den nye statsskikken som en trussel mot unionen. Det svekket kongedømmet og dermed svensk innflytelse i Norge. I partiet Venstre var det mange som lette etter en merkesak som kunne samle partiet etter splittelsen. De mente å ha funnet den i spørsmålet om utenriksstyret, spesielt i den såkalte konsulatsaken hvor Venstre mente at Norge burde ha eget konsulatvesen, selv om det skulle føre til brudd med Sverige. Høyre var mer forsiktig. Partiet ønsket å bevare unionen og kongedømmet. I første halvdel av 1890-årene forhandlet norske regjeringer med Sverige om et eget norsk konsulatvesen. Stemningen ble aggressiv, og i 1895 vedtok Riksdagen å gi vide fullmakter til hæren i tilfelle krig. Stortinget svarte med å bevilge penger til grensefestninger og nyanskaffelser i hæren og marinen. Venstres radikale kurs overfor Sverige førte til indre strid i partiet. Venstremannen Christian Michelsen samarbeidet med Høyre om å isolere den radikale fløyen i venstre. De lyktes i første omgang, og etter valget i 1903 fikk denne grupperingen ansvaret for de videre forhandlingene med Sverige. Men stemningen i Norge ble mer og mer påvirket av de nasjonalistiske strømningene, og i 1905 vedtok Stortinget en lov om eget norsk konsulatvesen. Kongen svarte med å nekte sanksjon, og Stortinget erklærte at unionen hadde opphørt. Da bruddet var et faktum, oppfordret Storbritannia svenskene til å akseptere oppløsningen av unionen. En viktig grunn til at det ikke brøt ut krig, var også innflytelsen til den internasjonale fredsbevegelsen. For å vise at 7. juni-beslutningen hadde støtte i folket, ble det holdt en folkeavstemning. Et overveldende flertall sa nei til fortsatt union. Etter nok en folkeavstemning hvor 80 prosent av velgerne sa ja til at Norge skulle være et kongedømme, ble den danske prins Carl bedt om å bli norsk konge. Han kom til Norge i november 1905 og tok navnet Håkon 7. Cappelen Undervisning |
